Om penicillin og andre hjelpemidler mot mastitt

I Buskap nr. 1 i 1976 kan vi lese at det var skepsis mot antibiotikabruk på kuer også da.

I artikkelen «Om penicillin og andre hjelpemidler mot mastitt» svarte Gudbrand Bakken og Roar Gudding ved Veterinærinstituttets avdeling for mastittdiagno stikk på et innlegg fra bonde Almar Eriksen, som etterlyste en «oppskrift» på hvordan mastitt skulle bekjempes. Forfatterne delte sjukdommen i to grupper: de kliniske mastittene med synlige forandringer i melk, jur og ku, og de subkliniske – de usynlige, som bare kan påvises med laboratoriemetoder, og som kan redusere melkeproduksjonen med 15–20 prosent uten at bonden merker det. Penicillin og andre moderne antibiotika kan kurere de synlige og akutte tilfellene, men har ifølge forfatterne på ingen måte løst selve mastittproblemet. Mastitt er tvert imot en sjukdom som aldri kan utryddes; målet må være å redusere forekomsten og dermed øke lønnsomheten. Den egentlige årsaken er ikke bakteriene i seg selv – de finnes praktisk talt alltid i fjøsmiljøet – men de faktorene som skader spenekanalen og svekker kuas motstandskraft slik at bakteriene slipper inn. Feil ved melkingsarbeidet står sentralt: mangelfull stimulering før påsetting, for lang påsittingstid, tomgangsmelking, melkesøl i båsen og bruk av samme jurklut til flere kyr sprer smitte. Også feil på melkemaskinen – gal vakuumhøyde, for liten pumpekapasitet og ujevn pulsator – skader spenevevet og gir bakteriene lettere innpass. I tillegg har utformingen av husdyrrommet og båsplassen stor betydning, og speneskader skyldes ofte at kua ikke kan reise seg på normal måte. Forfatternes konklusjon var klar: målet for den enkelte melkeprodusent må være å gi kua et så godt miljø at bruk av medisiner blir overflødig.